- et spesielt instrument i europeisk sammenhengAv Kristen Øgaard
Johannes menighet ble utskilt fra Domkirken ved kgl. res. av 1/1- 1885. I 1888 ble det holdt arkitektkonkurranse om ny kirke. 15 utkast kom inn, og arkitekt Herman M. Backers utkast ble antatt. Grunnsteinen ble nedlagt 27/11 1891, og kirken ble innviet 15/3 1894. Byggearbeidene ble først ledet av arkitekt Adolf Fischer og fra 1891 av Hans Heinrich Jess.
Bergen Byarkiv har ganske mye materiale om denne byggesaken. Bl.a. finnes byggekomiteens protokoll der. Det var imidlertid andre komiteer i arbeid, bl.a. en utstyrskomite. I arbeidet med orgelsaken knyttet byggekomiteen til seg organistene Eriksen og Tischendorf som konsulenter. Sistnevnte var organist i Johannes menighet fra den ble opprettet til 1914. O. E. Eriksen var organist i Korskirken fra 1888 til 1915. Han var involvert i alle de tre store orgelsakene som var under arbeid i Bergen i begynnelsen av 1890-årene, da både Domkirken, Korskirken og Johanneskirken fikk nye instrumenter, levert av tyske orgelbyggere, og Bergen ble Norges ledende «orgelby» for en stund framover.
Både for Domkirkens og Johanneskirkens vedkommende ble det innhentet en rekke anbud. Ingen av disse har jeg klart å finne - ikke engang navnene på firmaene anbudene kom fra. For Korskirkens vedkommende er derimot atskillig kildemateriale bevart. Men her ble det ikke innhentet anbud, og kontakten gikk stort sett mellom orgelbyggeren og organist Eriksen. Spor etter sakene finnes f.eks. i Stiftsdireksjonens journal, men i direksjonens arkiv har jeg bare funnet følgeskriv som har fulgt sakene fram og tilbake. Det betyr at mine informasjoner om orgelsaken i Johanneskirken er mangelfulle og stort sett bygger på de forholdsvis sparsomme opplysninger jeg har funnet i byggekomiteens protokoll, samt et par brev.
Byggekomiteens protokoll er Adresselapp fra Schlag & Söhne på orgeldeler til Johanneskirken i Bergen 1893.påbegynt 2. januar 1888. Her er bl.a. overslag over omkostninger for hele byggesaken. Orgelet er oppført med 7000 kroner. 5. juli 1892 skrev arkitekt Backer et brev til byggekomiteen om orgelet. Der sier han:
”Orgelet skal placeres paa Galleriet Cfr. vedlagte Rids. Foran Spillebordet maa der være Plads for Sangere. Orgelhuset bliver at udføre, male og decorere paa en til Kirkens gothiske Udstyr passende Maade efter en af Kirkens Arkitekt godkjendt eller udført Tegning. Klaviaturerne indlægges i et særskilt indrettet spillebord i hvilket ogsaa Registertrækkene som forsynes med Paaskrift af Porcelaine er anbragte og ordnede paa en let overskuelig Maade. Det hele Orgel skal udføres solid og smukt af de bedste og mest egnede Materialier hvorfor der gjøres Rede i Anbudet. Orgelet skal leveres komplet færdig samt opsat paa Stedet til Benyttelse i Kirken under Udgangen af… Maaned, under Mulkt af Kr. 15,00 for hver Dag som uden Nødvendighed maatte gaa udover denne Frist.»
I oktober 1892 søkte byggekomiteen kommunen om tilleggsbevilgning på 5000 Kr. til orgelet, «da det nu har vist sig, at Orgler i den senere tid betales saa betydelig høiere.» Denne ble vedtatt 30. januar 1893.
Mot slutten av 1892 kan en følge orgelsaken gjennom behandling i flere av byggekomiteens møter. 4. november får vi vite at det er kommet inn 8 anbud, som foreløpig er gjennomgått. Organistene Eriksen og Tischendorf blir bedt om å konferere med Stadskonduktøren om saken. 11. november har de to organistene gitt sin erklæring og utstyrskomiteen blir bedt om å ha møte. «Foreløbig fæstede Byggekomiteen sig ved det af Schlag & Söhne i Schweidnitz indkomne Anbud paa Orgel, hvis Disposition med enkelte Forandringer roses meget af de Sagkyndige». Til komiteens møte 2. desember er det kommet nye anbud fra Schlag & Söhne, Ladegast og Nilsen. De to første ble forelagt Eriksen og Tischendorf, mens Nilsens anbud ikke kunne komme i betraktning. Dette tolker jeg slik at disse tre anbudene var blitt valgt ut for videre bearbeidelse, og at anbudet fra August Nilsens enke nå ble sjaltet ut. Tilbake stod to store og velrennomerte tyske firmaer: Ladegast og Schlag. 9. desember hadde de to organistene gitt sin erklæring og «Komiteen vedtog herefter at antage Schlag & Söhnes Anbud». Stadskonduktøren fikk i oppdrag å tegne kontrakt med firmaet om å levere orgelet «med Prospekt enten efter Arkitekten eller Fabrikantens Tegning». Saken utviklet seg fort. 6. januar 1893 behandlet byggekomiteen en skisse til orgelprospekt, uten detaljer, fra arkitekt Backer. Denne ble oversendt orgelbyggeren. Til dette møtet var det også kommet telegram fra Schlag & Söhne om at de aksepterte kontrakten. Påbegynt oppsetting av orgelet: 1. november. 17. februar var det kommet brev fra orgelbyggeren om «Reglerne for Leverance af Orgelet med Egetræs Prospekt hersteds komplet for M. 20.066». Trolig var detaljene i prospektet utarbeidet av Schlag på grunnlag av Backers skisse.
Schlag & Söhne må ha arbeidet fort. 9. desember 1892 hadde byggekomiteen vedtatt å anta anbudet deres. 7. juli 1893 kom det melding fra firmaet om at orgeldelene ville ankomme Bergen mellom slutten av august og 5. september. Firmaet regnet 10 til 12 uker på arbeidet i kirken. Først skulle orgelhuset settes opp, så alle delene inni. De siste 6 til 8 uker regnet man med å bruke til intonasjon og stemming. Det blir understreket at annet arbeid i kirken, særlig i nærheten av orgelet, da måtte innstilles, slik at orgelbyggerne fikk nødvendig ro til sitt arbeid. Orgelet kom til Bergen med skip fra Stettin. Ansvarlig for arbeidet her i byen var orgelbygger Kollibay og to medhjelpere.
På møte 1. desember, altså ca. ett år etter ferdigbehandlingen av anbudene, kunne byggekomiteen konstatere at «Orgelet vilde være færdig til Modtagelsen førstkommende Mandag».
Organistene Eriksen og Tischendorf ble, sammen med orgelbygger Kvarme, oppnevnt som skjønnsmenn. Sammen med medlemmer av utstyrskomiteen skulle de møte i kirken tirsdag 5. desember 1893 kl. 11.00. Dette betyr at orgelet var ferdig over tre måneder før kirken ble innviet. Dessverre har jeg ikke kunnet finne deres godkjenning av orgelet.
Økonomisk fikk orgelsaken et lite hyggelig etterspill. Fra Schlag og Söhne forelå regning på 20.123 mark, som ble betalt. Men firmaet ba også om å få dekket ekstra tollutgifter på 316,50 mark, fordi tollsatsen var økt fra 8 til 10 prosent. «Dette forlangende fandt Komiteen ikke at kunne imødekomme». Paul Rieber engasjerte seg på firmaets vegne og skrev i et brev til byggekomiteen at arbeidet «ikke har levnet Fabrikken den ringeste Avance». Det ser ikke ut til å ha hjulpet. Paul Rieber skriver også at firmaet «visselig har gjort sit Beste for at levere et i enhver Henseende 1a Orgelværk». Dette kan det neppe herske tvil om.
Sammen med domkirkeorgelet i Bergen, var dette det nest største orgel i Norge, bare overgått av August Nilsens ca. ti år gamle orgel i Oslo domkirke, som hadde 53 stemmer. Samtidig fikk Bergen det eneste orgelet i Norge fra et av tidens ledende tyske orgelfirmaer. Schlag & Söhne skal ha reparert orgelet i den katolske kirken i Bergen i 1896 og skal også ha levert instrumenter til Finland. Men bortsett fra Johanneskirken i Bergen, er firmaet så vidt jeg vet ikke representert i Danmark, Sverige og Norge. Teknisk sett representerte det noe helt nytt, idet pneumatikken er tatt i bruk for første gang på våre breddegrader. Domkirkens og Korskirkens orgler hadde tradisjonelle og velkjente vindladesystemer. Med Johanneskirkeorgelet kom moderne tekniske løsninger også til Bergen. Stemmen Vox Celeste opptrer trolig for første gang, og også svellverk var sjelden kost her hos oss. Vindladesystemet var nytt og ukjent og er fremdeles egenartet i våre sammenhenger. Mye av den klanglige egenarten ligger i fløytekorene, som er rike og varierte. I likhet med mange tyske romantiske orgler, har Johanneskirkeorgelet få tungestemmer.
Fram til 1967 fikk instrumentet stå ganske urørt. Mens Korskirkeorgelet ble ombygd allerede i 1929, tok det mye lengre tid før en mer moderne tenkning innhentet de to andre store 1890-tallsorglene. Domkirkens orgel ble radikalt ombygd i 1957 etter en lang og omstendelig orgelsak. Mindre arbeider ble nok gjort med jevne mellomrom også på Johanneskirkens orgel. I 1926 ble det f.eks. betalt 1900 kroner for «rensing av orgelet». Ellers ser instrumentet ut til å ha vært meget driftssikkert. Det opptrer omtrent aldri i kommunale/ kirkelige regnskaper og bevilgningssaker. Først i 1967 ble Johanneskirkeorgelet modernisert. Arbeidet ble utført av J.H. Jørgensens orgelfabrikk i Oslo, etter at saken om «nytt spillebord og svellkasse» var tatt opp i Bergens Menighetsstyre i 1965. Disponent Arne Nielsen skriver i sitt pristilbud av 17/8-1966 at «Orglet er preget av solid håndverk med anvendelse av meget gode materialer.» Videre skriver han at de klanglige egenskaper «er også gode, stort seet.»
Så kommer det men som er representativt for de rådende klangidealer i 1950- og 60-årene, og som gav støtet til mange endringer i orgelparken: «...men de forholdsvis mange stemmer gir altfor liten variasjonsmulighet da flere av stemmene er gjengangere i samme tonehøyde og derfor intetsigende.» «Det er derfor vår mening at disse ubrukelige stemmer absolutt bør utskiftes med nye og samtidig foreta de nødvendige omgrupperinger for å oppnå et resultat som svarer til dagens klangideal.»
Ut fra tidens tenkning var dette en logisk konklusjon. Toneomfanget i diskanten ønsket man også å gjøre noe med, for å kunne spille hele orgellitteraturen. Og sett på bakgrunn av den senere utvikling av franske og engelske svellverk, ble det tyske 1800-tallssvellverk opplevd som lite og dårlig egnet til en stor del av den romantiske orgellitteratur. Ved ombyggingen i 1967 ble det lagt vekt på å få et større svellverk og å utvide klangtilfanget med flere rørstemmer og aliquoter.
At orgelet nå er blitt ombygd «tilbake» til sin opprinnelige skikkelse, sier noe om de holdningsendringer som har skjedd i organist- og orgelbyggerkretser de par siste tiårene. Tilsvarende holdningsendringer har også skjedd f. eks. når det gjelder arkitektur. Det betyr at Johanneskirkeorgelet nå blir vurdert ut fra sin egenart som et instrument fra 1890-årene. Fra en slik synsvinkel er det et meget spesielt og verdifullt instrument, ikke bare i norsk, men også i europeisk sammenheng.
